Down under

Åhh, hele kroppen er spent. Om litt over 30 timer møter jeg bestevenninna mi på flyplassen i Sydney. Det er ett år siden vi bestemte oss for å dra, og om en time sitter jeg på flyet til mitt første stopp, Paris. Kan ikke komme over hvor utrolig heldig vi er som i en alder av 19 år får oppleve dette.

Det ble selvfølgelig litt tårer på flyplassen når jeg gikk fra mamma, men hun er jo der når jeg kommer tilbake. For noen som har mistet en foreldre skal jeg innrømme at det er veldig vanskelig å dra så langt bort fra den andre, og ikke minst over så lang tid. Men tenk på det eventyret jeg får. Så nå satser jeg bare på at både Synne og jeg kommer oss fram i tide og kan starte en av våre livs reiser. Og ikke minst få litt vitamin D og sol på kroppen, hehe.