Jeg eier ingen skam...

...Og det burde du heller ikke gjøre. Om du har vært, er eller noen gang blir deprimert.

Du skal ikke tro alt håp er ute når du ligger i sengen, lammet. Som jeg har gjort så mange ganger. Med netflix som spiller av serie på serie i bakgrunnen, uten at du egentlig følger med. Det er bare for å få tiden til å gå. Når du venter på at noen eller noe skal redde deg.

En stund husket jeg ikke hvordan det var å le så det kjentes i magen. Jeg hadde sluttet å synge i dusjen og danse foran speilet. Selv om jeg alltid var utadvendt og glad på skolen, nysminket og fresh hver dag, så tror jeg egentlig mange ”visste” hvordan jeg hadde det. De skjønte at nå var Vilde sliten.

Jeg tror ikke jeg har villet innrømmet det for andre enn mine nærmeste før for at folk skulle tro jeg var dyster. I frykt for at de ikke skulle ta kontakt. For jeg er ikke dyster. Når jeg er alene så ja, men aldri sammen med andre. Medmennesker er gull verdt for meg, det er de som får meg til å glemme bort det vonde en liten stund. For meg er det ikke andre, men meg selv som er min verste fiende. Mennesker er de som tar fra meg spaden når jeg holder på å grave meg ned i et hull. Det er de som tenner lyset, når jeg slår det av.

Lys mot mørke, utsiden mot innsiden. En evig kamp.

Under depresjonen min følte jeg meg ikke likeverdig mine venner. Jeg hadde ikke drivkraft som de hadde, til å dra å trene, fullføre skolearbeid og lage middag til familiene sine. Som et resultat av dette følte jeg meg stemplet. Som lat og dum. De to tingene representerer meg ikke overhode. Ikke litt engang. Men jo mer andre trodde på eller bare tullet med det, jo mer gjorde jeg det å. Og sakte men sikkert mistet jeg håpet mitt. Håpet jeg hadde holdt på så sterkt helt siden pappaen min gikk bort når jeg var 13 år.

Det kom til at jeg en dag måtte lytte til meg selv. Vilde du er syk, men du skal ikke la sykdommen din definere deg. Og om vennene dine og de andre rundt deg tror at du er lat og dum så får de bare gjøre det. For jeg visste alltid at dette var ikke meg, det var den tunge, dystre og håpløse depresjonen. Så fra den dagen var skammen borte, og jeg kommer aldri til å skamme meg igjen for å ha vært deprimert. Det er utrolig normalt, og å dele det med andre og være stolt av deg selv uansett, så lenge du prøver-det gjør det bedre!

Kanskje jeg måtte ta tabletter for å bli ”normal”, men slik er noen ganger livet. Det orker jeg ikke å skjemme meg over. Og etter mine siste fem år har jeg blitt en av de sterkeste jeg kjenner. For å være ærlig ville jeg aldri vært uten depresjonen min. Jeg ville det kanskje det da den var som verst og jeg lå å vred meg i smerte før jeg sovnet. Men nå ser jeg på den som en enorm fordel. De siste årene har jeg lært så utrolig mye om meg selv og blitt enda mer reflektert enn før.

Og jeg lover dere, jeg har aldri opplevd større glede enn når jeg endelig sang igjen i dusjen. Eller når jeg to måneder senere fikk skikkelig latterkrampe. Med tårer i øynene skriver jeg dette. Jeg er frisk. Og absolutt ikke skamfull. Ikke vær det du heller.